En forgyllet rundtur i Barcelona
Legioner av sløve duer ble forskrekket da jeg nærmet meg, og små barn så på meg med respekt
På en nylig Segway-tur i Barcelona lærte jeg at den beste måten å kjøre en Segway på, er å late som om du ikke kjører en Segway. I det øyeblikket du glemmer denne regelen og ser ned på føttene dine, gjør du deg selv utsatt for svekkende vantro, noe som i kombinasjon med momentumet ditt kan raskt føre til alarm og hensynsløse manøvrer. Så vanskelig som det kan virke, må du feste blikket rett fram og gi maskinen din ubetingede tillit. Segways bør høres og ikke sees.
Årsaken til dette er enkel: en Segway, med sine to parallelle hjul og mangel på en tredje, sentraliserende stabilisator, ser ekstremt prekær ut å stå på, som en treningsball eller en stram line. I dette tilfellet er imidlertid utseendet bedragersk, noe som var mer eller mindre det min guide – han het Lluis – prøvde å formidle da han ba meg om å: “Slutt å tenke! Slutt å se ned! Bare stå normalt, slapp av, så vil det gå fint.”
Jeg, partneren min Gemma, og vår lokale kontakt Núria, var i Barri Gòtic, den gamle byen i Barcelona, og tok det i tur og orden mens vi forsiktig beveget oss rundt en liten lysning omringet av høye vegger av okerfargede plater. Snart måtte vi forlate dette dempede lille tilfluktsstedet, hvor de eneste distraksjonene var skrapene av metallstoler fra en nærliggende kafé, og våge oss ut til mer folksomme steder.
For å betjene en Segway må du lene deg i den retningen du ønsker å reise, og forskyve, heller enn å rotere, styret når du vil styre. Hvis du vil bremse, må du slutte å lene deg. Segwayen tar seg av resten. Og det er omtrent det – det er virkelig så enkelt. Alt du må gjøre er å ikke se ned. Aldri se ned.
Dette kommer naturlig i et sted som Barcelona; det er mye som fanger det vandrende blikket. Her, i den gothiske kvarteret, ble smalheten av de sammenfiltrede gatene ytterligere forsterket av høyden på de gulaktige bygningene klemmet på hver side, som et nettverk av slot canyon. En stripe av blå himmel fylte gapet over, men før det var det pene balkonger, værbitte shutters og av og til en snerrende gargoyle. Av og til blomstret de skyggefulle smugene til små plasser, oversvømt av klart sollys, men for det meste var dette et sted med skumringsaktig tetthet som tilbød den vagelig spennende muligheten for å gå seg vill.
Barcelona er et sted med mange ansikter: vi hadde startet i dens eldste, de selve gatene som en blanding av dype rynker, men da vi kom ut til havnefronten fant vi en av dens mest ungdommelige og friske ansikter. Vi hadde ankommet til Port Vell området i Barceloneta nabolaget, som tidligere var en forfallen skam, men etter massive rehabiliteringsinnsatser er nå en strålende suksess. Havnen var en hvit skog av master og de glatte promenadene var anlagt og flekkfrie. Og i refleksjonen av den arkitektoniske surrealismen som er karakteristisk for Barcelona, separerte de forskjellige skulpturene som var plassert rundt – en gigantisk glassfiber-reke, et keramikk-kledt hode på en totempæl – besøkende fra lokalbefolkningen ved hjelp av moro doble blikk.
Til min forbauselse så det ut til at jeg hadde mestret Segwayen relativt smertefritt. Noen kloke ord sa en gang at folk på Segways står som om de prøver å holde en mynt klemt mellom rumpeballene. Utvilsomt, som en mistenksom førstegangsbruker, inntok jeg fortsatt akkurat denne posisjonen, men det virket som en liten pris å betale for det jeg raskt innså var essensielt bare et fantasisk lat alternativ til å gå. Faktisk, den eneste gangen vi overgikk gåhastighet var på en palmeprydet brygge som strakte seg to eller tre hundre meter til sjøen.
Vi hadde samlet oss igjen (eller rettere sagt, de andre hadde pauset slik at jeg kunne ta igjen) og Lluis spurte: “Liker du å stå på ski?” For å gjøre samtalen enklere bestemte jeg meg for å lyve og sa ja. “Bra! Da vil du like dette! Du vet slalom, ja?” Jeg løy igjen. “Bra! Da kan vi gå raskt nå!”
På forbausende kort tid, var resten av gruppen – inkludert min udøyelige kompetente partner – svinsende prikker på periferien, så jeg ga opp mine forsøk på slalom og bare laget en direkte rute mot det. Ved å gjøre det oppnådde jeg en overraskende hastighet. På den ene siden glitret havnen i den varme ettermiddagssolen, og på den andre siden ble utsiden av kafeer og restaurantene ble en uskarp blur av solbriller og vester og is kremer. Surringen fra Segwayen ble høyere i tone, legioner av sløve duer ble skremt da jeg nærmet meg og små barn så på meg med ærbødighet.
Jeg fløy.
Og så så jeg ned. Jeg så ned og bare for et nanosekund – alt som trengs er et nanosekund – nølte jeg ved den tilsynelatende usannsynligheten av designet. Dette fikk meg til å rygge i frykt, som igjen fikk Segwayen til å slamre på sine startlingt effektive bremser. Det som fulgte var en frantic bucking av hoftene mens jeg prøvde å rette opp meg selv.
Til slutt, etter å ha gitt tilbake til en mer håndterbar fart, tok jeg igjen de andre, som tålmodig ventet ved kanten av Barceloneta-stranden.Dette markerte slutten på vår tur og begynnelsen på fem kilometer med sandstrand som strekker seg nordover til elven Besòs. Vi hadde funnet et annet av Barcelonas ansikter. Denne var solbrun og hadde salt i håret og is i munnen.
Når vi gikk tilbake samme vei som vi kom, ble et annet ansikt presentert i det fjerne. Dette var i form av Montjuïc-fjellet, som stakk opp over horisonten og så tåkesynte over alt. Det var her jeg innså at det jeg likte best med Barcelona ikke var at det hadde krav på det ultimate trio av fjell, by og hav, men hvordan de tre så ut til å glide naturlig inn i hverandre. Det var ingenting annet å gjøre enn å se rett fram og nyte utsikten.
Will gjorde sin Segway-tur med Barcelona Segway Fun, som opererer daglig og tilbyr enten en 1,5 eller 2 timers tur, aldersgrense 10 år og oppover.
