Ballongferd i Barcelona

Josep smilte unnskyldende mot min utstrakte arm og sa: “Beklager, jeg kan ikke gi deg hånden min. Etter den siste ulykken, skjønner du?”

Han viste den høyre hånden sin, som så ut som den hadde vært i en sverdkamp, og jeg trakk straks min tilbake.

Fjerne alarmsirener hadde begynt å kime lenge før dette øyeblikket, men det var først nå at de ringte høyt nok til å vekke meg fra min søvn av likegyldighet. Josep var der med sin 4x4 for å ta meg og fem andre bort fra senteret av Barcelona og inn i den frodige hjertet av det katalanske landskapet, hvor vi skulle få skyss på et av de mest absurd risikable transportmidlene som noensinne er blitt funnet opp: luftballongen.

Det var mange grunner til at jeg burde ha nølt minst litt før jeg bestilte en slik aktivitet, men en av de mest åpenbare var min høydeskrekk, som utviklet seg på et tidspunkt under den dypt forvirrende overgangsperioden da min dedikasjon til høytetreet hus skiftet til frie hus. En annen var at et av mine tidligste minner involverte min bestefar som lette opp i en luftballong, noe som var noe min spedbarnslige hjerne ansett som så grusomt at det ikke var noe annet å gjøre enn å begynne en lang episode med stamping med føttene og ukontrollerbart gråt. Det var første og siste gang jeg hadde sett en på nært hold.

Og så var det spørsmålet om hullet i Joseps høyre hånd, eller rettere sagt, hva hullet i Joseps høyre hånd antydet. Uten tvil hadde han pådratt seg såret mens han landet. Jeg visste dette fordi en venn hadde advart meg kvelden før at: “...det er mer av en kontrollert krasjing.”

Jeg trenger knapt å nevne at ‘kontrollert krasjing’ er en selvmotsigelse, og uansett var det ikke prioritert å være pedantisk og korrigere vennens syntaks – det kunne vente. Det var ordet ‘krasj’ som fikk forskjellige deler av anatomien min til å skifte posisjon.

Hadde jeg tatt et øyeblikk for å tilegne meg selv den mest grunnleggende forståelsen av hvordan luftballonger blir piloterte før flyturen min, ville jeg ha lært at, vel, de er egentlig ikke piloterte i det hele tatt, derav den ikke helt perfekte landingen. Selv om høyden kan forhandles, reiser de dit vinden velger å ta dem, noe som betyr at hvor de lander er hvem som helst sitt gjett – mye som Ryanair-opplevelsen. Ettersom vinden vanligvis reiser i samme retning til enhver tid, er en betydelig mengde av det høyst uønsket hvis du planlegger å returnere til mer eller mindre den samme delen av planeten fra hvor du tok av.

Selvfølgelig visste jeg ikke noe av dette før flyvningen, så når Josep slapp opp for gassen omtrent 20 minutter etter å ha forlatt sentrum av Barcelona og pekte på de tykke båndene av morgentåke som hang stille over de duggvåte åsene i Barcelonas ytre landskap og sa: “Dette er bra! Veldig bra! Det betyr ingen vind, skjønner du?” ga det meg ikke den overveldende lettelsen det burde gitt, for han hadde i praksis akkurat fortalt meg at turen sannsynligvis ikke kom til å avsluttes på noen kraftledninger i Algerie.

Veien ble snart til en lane, lane til en sti, og etter en stund stoppet vi ved en skrånende lysning. Den var prikket med svarte sirkler, som jeg antok var rester etter leirbål, men lurte så på om de var svartsott merke laget av fallende ildkuler. Jeg kunne bare ikke riste av meg tanken på at denne ekskursjonen kom til å ende fatalt.

Jeg var derfor enormt takknemlig når forberedelsene begynte, for de ga en velkommen distraksjon fra mine betenkeligheter. Jeg ble enda lykkeligere over å lære at min hjelp ville være nødvendig for oppblåsning fordi dette lot meg late som om jeg hadde et visst mål på kontroll over situasjonen. Når ballongen hadde blitt fjernet fra sekken sin og rullet ut i en lang linje av et par menn som hadde dukket opp fra ingensteds, var jobben min å holde materialet oppe ved kurven for å lage en åpning i ballongen, hvor luft ble drevet inn av en motorisert vifte til den var blitt tilstrekkelig oppblåst til å trygt motta noen puster med varm luft.

Bortsett fra at det ikke var varm luft. Varm luft er det du finner i Hellas om sommeren. Dette var ild. Store utbrudd av voldsom ild. Jeg antar at vi alle på et tidspunkt i livet vårt har vært dumme nok til å spraye en aerosolboks på en nakne flamme, eller i det minste nysgjerrige nok til å se noen andre gjøre det, så hvis du kan huske den spesielle lyden for et øyeblikk og multiplisere desibelene noen ganger, vil du ha en viss forståelse av det sporadiske lydsporet til en luftballongtur. Alternativt, forestill deg en drage som nyser. Jeg lurte kort på hvorfor praksisen ikke ble kalt ‘brennballonging’, men besluttet at inkludering av f-ordet i navnet på noe slags aeronautisk innretning sannsynligvis ville vært usannsynlig å provosere en flokk av entusiastiske kunder.

Mer relevant, dog, høres ‘brennballonging’ ganske farlig og adrenalin-fylt ut, noe som var noe jeg begynte å innse at luftballonging absolutt ikke er. Minnet om bestefars flytur må ha forstørret seg selv gjennom årene, for jeg forventet at det skulle sprette opp som en jack-in-the-box og – med et tordnende brøl – rive kurven og innholdet av skrikende passasjerer opp fra bakken på en vill og generelt skremmende måte. Men i stedet var det som å se et mildt beist røre seg fra en dyp søvn, forsiktig og omtenksomt vekke seg selv til en oppreist posisjon, strekke seg, gjespe tilfreds hvert par sekunder, fylle brystet sitt med luft, til det sto stolt og høyt og klart til å stige med den rykende gryningen.

Det var på tide.

Alle misforståelser forsvant med avgang. En avgang som var så delikat at hadde jeg lukket øynene, ville jeg ikke ha innsett at ballongen hadde blitt luftbåren. Men luftbåren var den, og etter å ha drevet bort fra lysningen og nudget de øverste kvistene av noen furutrær, begynte vi oppstigningen.

Utsikten, åpenbart, var overlegen. Jeg likte hvordan det som utgjorde detaljer ble redefinert i tråd med den skiftende perspektivet, fra de kammede konturene av et nylig pløyd felt til gateplanen av en hel bosetning. Men den mest fengslende aspekten var ganske enkelt det å være ute i en så enorm høyde. Vi har alle trykket nesene våre mot flyvinduene og undersøkt land fra et fugleperspektiv, men dette var annerledes og mer meningsfylt på så mange måter. Verden utenfor et fly kan kun bli kikket på gjennom en smudsig porthull. Den er helt frakoblet og uten kontekst: et transportbånd av fjell og byer og hav og skyer som til slutt smelter sammen til en tom uskarphet.

Men her, svevende om uten mål i vår knirkete lille kurv, hadde vi tid til virkelig å nyte storheten av landlige Katalonia, som bredte seg ut foran oss i et hav av grønt, vugget av tåkete ryggformasjoner som steg og falt på de fjerne periferi. Utsikten var mer sfærisk enn panoramisk, og dette, kombinert med den utrolige høyden vi svevde i, tillot scenen en topografisk fullstendighet: alt hadde en begynnelse, alt hadde en slutt. Og fordi vi var ute, pustet inn den samme luften som guidet oss, føltes det som om vi var en del av landskapet snarere enn bare tilskuere til det.

Visst, kunnskapen om at en glorifisert piknikkurv var den eneste tingen som skilte meg fra en kilometer med tyngdekraft, ga en liten følelse av trussel til anledningen, men ærlig talt var jeg mer bekymret for nærheten av hodet mitt til brennerne – tingene begynte å bli temmelig varme der oppe. Du vil ha forstått med tilstedeværelsen av denne artikkelen at kurven holdt seg stabil, og at jeg ikke ble forvandlet til en menneskelig flammekaster, og, som det er vanlig i slike situasjoner, var vår time i luften over alt for raskt over.

Mens vi begynte nedstigningen, husket jeg plutselig Josep og hans ødelagte hånd. Han hadde forsvunnet et sted under forberedelsene (muligens for å hjelpe til med den andre av de to ballongene som fløy den dagen), og etterlot ballongen min i hendene på en stille, men – viktigst av alt – fornuftig utseende fyr. I alle fall trengte jeg ikke å bekymre meg. Det var et lite hårreisende øyeblikk da vi kolliderte kort med et rede av torne, men ellers var det den mest velkomne anti-klimaks i livet mitt.

Det viste seg at kjøretøyet som hadde kjørt rundt på landsbyveiene under oss i løpet av den siste timen, og som hadde stoppet på forskjellige intervaller, var vårt ‘redningsteam’ – ikke, som jeg vagt hadde mistenkt, et tapt og kranglete par på bryllupsreise. Redningsteamet bestod bare av én mann og en stor pose, men likevel, det var hyggelig å vite at noen hadde sett opp på oss.

Likte du denne beretningen om ballongferden i Barcelona? Kanskje du vil finne følgende nyttig:

Hva du kan gjøre i Barcelona

Will fløy med Ballooning Barcelona på sin ‘Oppdagelsestur med luftballong’ som inkluderer en time i luften fulgt av en toastet sandwich ved landing og en dose Cava for å roe nervene. Og et sertifikat. Hele opplevelsen, fra henting til avlevering, varer omtrent 4 timer. Private flyvninger kan også ordnes.